Om noen år når mitt stakkars hjerte ikke lenger slår Og mine venner noen triste tårer feller Når jeg ligger blå og blek på et stålbord i en kjeller Når den ensomme obdusenten klipper opp mitt underliv Og noterer fettprosenten Han tar vare på den fargerike klinkekulen Som er det siste, tause vitne på at jeg i yngre år Tross alt var optimist Døde mennesker ler av kjærlighetens drap Dog, ethvert skjelett bør ha et skap Dog, ethvert skjelett bør ha et skap Min lever deles opp og legges i en krukke Der klukker det i sprit som i resten av mitt lik Han hakker opp mine tuberkuløse lunger og gir Den svarte katten som er gravid, med unger, med unger Døde mennesker ler av kjærlighetens drap Dog, ethvert skjelett bør ha et skap Ethvert skjelett bør ha et skap Døde mennesker ler av kjærlighetens drap Dog, ethvert skjelett bør ha et skap Ethvert skjelett bør ha et skap Men når mitt brystben knekkes Og hans øyne på mitt hjerte faller Han tar et støttetrinn, og nesten raller Hvor har vel denne engang så stolte unge mannen lidt I en fjern forgangen fortid var dette varmt og rødt og dunket blidt Dette før så vakre pulsorgan er kaldt og knust Her, en gang, en vakker kvinne har gitt faen, faen, faen Han sukker tungt og feier vekk de siste rester Han går så ensom hjem Hans kone er ei der Hun fester Hans blikk er mørkt og tungt og uten latter Han aner det han savner hoes sin datter Som vakre kvinner sjelden fatter Sjelen trenger mer enn penger, pels og pjatt Den trenger det å holde lanke Døde mennesker ler av kjærlighetens drap Dog, ethvert skjelett bør ha et skap Ethvert skjelett bør ha et skap Døde mennesker ler av kjærlighetens drap Dog, ethvert skjelett bør ha et skap Ethvert skjelett bør ha et skap