Naberg reiste seg, når ved Mannahemens garden Økstid, Sverdtid, ufred var der ikke - dog var er byllepestens plager Ingen gjestet frender, ingen gjestet prest Ingen drog til byen, uten lanse og til hest I Opphavs tider sang de sanger, for seg selv og sine fedre I dag synges kun de sanger, som skal gjøre morgendagen bedre Sanger for den neste, ingen sanger for den Beste Svik og løgn har fatt sin pla**, I midgard jotneses pala**
En mann vandret rolig, sikker, stolt der mellom hus Han ferdedes blant folk, han trakket tyredd der blant mus Flere hundre menn, han gjestet hver kald natt Han var enøyd, høy og tynn, og på sitt hode bar han hatt Ensom mann han vandret, over bivsrot en kald morgen Han ristet på sitt hode, over menneskenes tap For de sikret seg en pla**, I en ufødt tragisk himmel For de vandret nor og ned, for de rotnet I Hels fred