Dypt i hjertet av Norge
langt paa veg fra menneskekveg
Tankene vandrer tilbake
den gang frosten krevde meg
I vestavind & hoestregn
da Nordbo inn i soelvborg steg
Vaakenetter graastemt
bak midnattstimens grind
I ringeakt & symmetri
sydd til sjelen min
Sol som knarrens oeye
ildebrann på mitt sinn
Formoerket av grantraer
som fra likjord taust har steget
Ved en gammel rolig innsjoe
et sted ei gjestet meget
Jeg ser kun maanens ansikt
arrete, som mitt eget