Når eg blir grepet av høstens prakt
eller viddå kledd i vinterdrakt
eller sødmen i ein solnedgang
eller vakker barnesang
E det i slekt med det eg kjenne
når samvetet gjør vondt og brenne
øve urett som eg gjer
eller nød eg øve'ser
E det minnet om det goda og det reina
som eg då sakte viske ut år for år
og blir eg bare mer og mer aleina
for kver gong eg snur ryggen te og går
Hvis eg med vilje lar urett gå for rett
og øve'ser mitt samvet rett og slett
og hengir meg te svik og faneflukt
med løgn som frukt
Vil eg då mista både syn og sans
og vil all godlyd bli te dissonans
blir eg ufølsom for ei barnehånd
mist' eg kraft og ånd
E det minnet om det goda og det reina
som eg då sakte viske ut år for år
og blir eg bare mer og mer aleina
for kver gong eg snur ryggen te og går